Tor Stokke skifter sko i Olavsdalen
Dugnad er stikkordet mitt for Olavsdalen 2000. En kjedereaksjon der lokale lag og organisasjoner sa ja og "vil du være med , så heng på". Og så fikk vi god drahjelp av skapende og utøvende
kunstnere av ypperste klasse samt vår tidligere statsminister Kåre Willoch. Det var gode sirkler som spredte seg i og rundt Rossevannet. Da er det gøy å holde på, og dugnad er ikke slit, men glede og fellesskap.
Turkart over Vågsbygda som IK Våg sto bak, var en viktig brikke i utviklingen av ideen bak konserten. Da jeg flyttet tilbake til Vågsbygd etter 14 år i Nord Norge, var jeg så heldig å få tak
i et eksemplar. Historien om Bull og Bjørnson var en av godbitene som sto på baksiden. Den hadde ligget godt nedstøvet i min egen hukommelse, men oppfriskningen manet til gjentakelse! Og nå skal jeg komme med en bekjennelse: Da jeg
første gang tok kontakt med Siri Torjesen med tanke på å dra i gang millieniumskonserten, hadde jeg enda ikke selv vært inne i Olavsdalen. Jeg hadde bare en urokkelig tro på at stedet og resonansen måtte være helt
spesiell siden gutter som Bjørnson og Bull hadde valgt denne plassen for dengang 140 år siden.
Tor Stokke alias Bjørnson(og i Bjørnsons egen dress), Ole Bøhn og Siri Torjesen
ble fraktet inn med hest og karjol fra prestegården i Søgne. Vi hadde hatt Stokke med inn i dalen kvelden før. Han hadde vært meget engstelig og spent siden vi ikke skulle ha noen forsterkning på lyden. Dessuten hadde han kommet
direkte fra syden og var ikke i helt frisk. Men det virket nesten som om Olavsdalen helbredet ham helt. Han ble rett og slett oppløftet, og på veien ut sprudlet det historier og anekdoter ut av ham! Dagen etter da arrangementet var over, sa han
på Dagsrevyen at han i sine 50 år på scenen aldri hadde opplevd maken.
Fra Vågsbygdsiden over Rossevann i Bragdøya kystlag sine robåter fraktet vi inn Arne Nordheim, Paal-Helge
Haugen og Kåre Willoch. Vi hadde prøverodd distansen og frydet oss over klukkelyden i bauen, men akkurat da skjønte jeg plutselig hvorfor mine barndoms prammer i ferskvann alltid hadde vært flatbunnede. Bragdøyabåtene
skar langt dypere og vanskeliggjorde tørrskodd ilandsetting av våre prominente gjester. Og jeg hadde glemt å si til dem at de måtte ta med gummistøvler! Men som de fleste andre hadde både Willoch, Nordheim og Haugen
lært å vasse før de kunne svømme, så den bekymringen kunne jeg ha spart meg. Vi skal heller ikke se bort ifra at Willoch hadde vasset i Rossevann før da han var der sammen med sin far som fire-fem åring.
Stiene inn til Olavsdalen fra Søgne, Tjuviga, Rosseland og Vågsbygd var på forhånd blitt ryddet av frivillige sjeler. Nettopp stiene var det Arne Nordheim grep fatt i da også han etter arrangementet
ble intervjuet på Dagsrevyen: Han sammenliknet med Stiklestad og siterte Snorre:"det var slike svære mengder at på hver sti dreiv det folk".
Emil Otto Syvertsen skrev i Fædrelandsvennen: "Aldri
har flere folk i joggesko hørt ny musikk av Arne Nordheim."
EA
Vågsbygd Vel