Paal-Helge Haugen
Henrik
I
Stundom er han så nær
at vi nesten
kan sjå skuggen hans
på veg bort.
Ei stjernetåke av ord
spreidd ut i tid og rom,
eller samla i ein kapsel vektlaust reisande
i sin bane,
med ukjend mottakar.
Han er så nær eller fjern
som vi vil,
halvanna hundreår, halvanna lysår,
halvanna sekund
Det er ein morgon i slutten av mai 1845
eller det er nå, i dette sekundet,
eller kanskje er det ein stad bortanfor tida,
der tida ikkje lenger kan nå han.
Han halvt sit, halvt ligg ved eit vindauga
og ser morgonsola kome, enda ein gong.
Stundom
synest han den er svakare enn før,
stundom sterkare. Lyset vibrerer.
Solhjulet står klart
til å rulle
dagen ut.
Vindauga er lukka, det trekker,
han frys medan den første forsommar-varmen er på veg.
Det er tidleg, og det er svært seint.
Han kjenner korleis vinteren ennå knytter seg
i han. Han frys.
Utanfor vindauga ein trassig plante,
gyllenlakkens knopp, samanfalda energi
og eld som
snart skal falde seg ut
i fargar, raude og gule
og tørste etter lys.
Ennå kulsar den slik han kulsar,
i maimorgonens kjølige pust
mot alt som lever,
mot alt som ennå lever,
mot alt som er skapt
av det same støvet.
Han veit det,
men han er ennå meir enn støv.
Og ennå er det lys nok til å sjå.
Ennå er det mogeleg,
ennå finst det ord på tunga
og ein song, djupt
inne i bein, i marg.
Songen ris og mognar
og faldar seg ut.
Han tar imot.
Han syng, og lar seg synge
heilt til songen atter ein
gong
samlar verden,
held den fast og svevande, samtidig
eit kort sekund, eit liv.
II
Han går opp grensa mellom lyset og skuggen,
ein fot på kvar side.
Over han kvelver seg Yggdrasil.
Han løfter blikket og freistar
spegle seg i himmelen.
Himmelen er overskya
men over åskammen i aust
heng ei lita
gullbord.
Under han bankar
ein fjern puls, jamne hjarteslag
frå jordas hjarte.
Jorda vibrerer. Den lever.
Den er fast
og flyktig.
Den er ein olding
og eit lite barn som treng omsorg.
Den mumlar i molda
og kviskrar i lauvet.
Den vil bli høyrd.
Han lyttar.
Han freistar omsetje mumlinga og kviskringa
til eit språk som kan gjere jorda høyrbar,
eit språk for menneske
og
framtid.
Han legg øyra mot marka for å høyre betre.
Han er ein tolk,
for det som er så fjernt
at auga ikkje kan nå det
og så nært
at det blir usynleg.
Han ser eit lite lys
i ei lysning i skogen,
ei glenne der det er plass
til
oss og himmelen
samtidig.
Han ser på oss og spør:
Er tida ennå grøn?
Den tid som er
og den tid som skal
kome?
Han bed oss gå så lett over verden
at morgondogga er urørd
og kvelden like still
like lett som sommarfuglen
vår spinkle skinande slektning
som ein blomst i lufta, med venger dekte
av gyldne
augo
III
Han skriv.
Han skriv så lenge lyset varer
så lenge handa kan løfte seg
så
langt tida rekk.
Han skriv på papirets alle sider,
forside, bakside, innside
mellom orda, under bokstavane
midt i verden
i
feber, i feber.
Stundom skriv han seg ut over kanten
av det forståelege
og inn i noko anna
Noko som virkar
skrive
på eit språk vi ikkje kjenner
men dette språket virkar
kjenne oss
Kanskje må du kome så nær
at du kan avlese skrifta
med fingertuppane.
Skrifta som alltid er eit utkast
til
ei større skrift
som vatnet og vinden formulerer
på verdens overflate
ein brøkdel av eit sekund
og så borte
Handa som skriv
stansar ein augneblink i lufta,
løfta i det fylte tomrommet
mellom det skrivne
og det uskrivne.
Handa
som ventar på eit ord
der alt kan stråle saman
Det er dette han vil:
Ei skrift som forlet papiret
fordeler seg i verden
slår rot, spirer og grønskar
Det trengst mange ord for å namngi verden
heile verden, det synlege
og det usynlege, og halde fram
med eit tolmod
større enn sorga
tyngre enn steinen
Visst finst
det sorg
men etter sorga
songen
som trøystar
fordi den ikkje gløymer
IV
Ord veg så
lite.
Det er difor dei er så lette å ta med
som niste, som næring
som livbelte tauverk nødbluss.
Dei er så lette at dei kan overvinne tyngdekrafta
og halde seg svevande i sekel.
Dersom ingen held vakt
kan dei bli borte,
som eit fugletrekk i lufta,
sporlaust.
Vi kan la dei løfte oss med
slik at vi kan sjå oss sjølve ein augneblink
på avstand, frå eit fjernare punkt
der vi får andre proporsjonar,
knapt merkbare, som rust på jern,
gravrust, lav, støv
Han seier: Glem ei, du er Støv!
Han seier: Glem ei, du er mer enn Støv!
Ingen er borte før det siste ordet
er borte.
Det finst ein bustad inne i orda
for alle. Der kan vi søke tilflukt.
Det er ein verden vi har arva,
ein verden vi har fått
å forvalte.
Ord å berge, og setningar
å setje saman,
heilt til vi kan
stave oss fram dit meininga byrjar.
Han bed oss følgje spora
bakover og framover
samtidig.
Ankomst
og avreise.
Han legg pennen ned nå.
Han lukkar augo og prøver å sjå
dei som skal kome etter han.
Han freistar leite fram
eit andlet av det kompakte mørkret
eit andlet frå framtida.
Det er ikkje
mørker, dette
seier han, det er underskot på lys.
Han dreg sola med seg
langt inn i den siste natta.
Natta gror opp omkring han, gror opp
kring kropp og røyst,
snart er han usynleg, snart berre
ein svak lyd
som natta aldri maktar
å gro over.