EROBRINGA AV NORGE –
eller
Kunsten å vere engelsk i fjellheimen
(1862)
(Ein figur i engelsk sportsdress frå midten av 1800-talet
kjem brasande gjennom småskogen)
Hulloo-oh!
Hullooooo!
Anybody he-eeere?
Hulloo-oh!
(Får auga på folk. Talar med kraftig markert britisk aksent:)
By Jove!
I'll say!
Du store verden og du lille Norge!
Her var det fullt av personer.
Så mange innfødte har jeg aldri sett på én gang.
My goodness!
(Gjeng rundt og handhelsar på tre-fire av
dei næraste)
How do you do, Sir.....
Madam....
(Stig opp på ein stein, trestubbe e.l., slår ut med hendene)
Allow me to present
myself: Mitt navn er Periwinkle,
Julius Augustus Periwinkle Esquire, P.V.P.S.W.T.G.,
det vil si Perpetual Vice President, Society of Well-Travelled Gentlemen.
Good afternoon to you all!
(Hoppar ned frå steinen, går omkring, fortel og gestikulerer)
Jeg forstår godt at dere er slått med stumhet -
det er nok ikke hver dag dere får legge øynene på
en engelskmann
av min klasse.
Men her ser dere meg -
Julius Augustus Periwinkle himself.
En begivenhet, tør jeg formode.
Og som The Bard of Avon,
the eternal Shakespeare,
så treffende uttrykker
det:
Be not afraid of greatness,
some are born great!
Som de mest oppvakte av dere kanskje forstår,
er jeg kommet den lange veien
for å beskue og bespeide
dette
land og folk.
Et merkelig land,
I must say,
og et enda merkeligere folk!
Har dere noen gang sett deres lange land
avbildet på et kart?
Det ligner skinnbarlig på et
rumpetroll
med krok på halen.
How very odd!
Det er et dystert og voldsomt land,
dette Norge.
Det flyter ikke av melk og honning.
Og som det kan regne når regnet setter i gang -
en vannflom
som ville gjort selv Noah betenkt.
Noen av disse steder
er mørke og trøstesløse hull!
Intet sted hvor man kan vederkvege
sitt ytre menneske.
I dette land forstår man seg ikke på
comfort.
Jeg måtte ofte gå mile after mile
med hunger og tørste rasende i mitt indre.
O som jeg lengtet da
efter portvin og engelsk øl
og roast beef and yorkshire
pudding!
Etcetera!
Etcetera!
Og dette folk er likeså kroket som sitt land,
både innvortes og utvortes.
Queer customers!
Et primitivt folk
som lever omgitt av forbløffende naturfenomener.
Her finnes ikke megen politur.
Her finnes altfor megen dovenskap.
Om vinteren sover de som bjørner
og snorker som sekkepiper!
Tre ganger om dagen!
Og hvilke upresise folk
disse innfødte er!
Always late!
No precision!
Og hvilke simple ur de har!
En gang møtte jeg en loslitt figur
hvis ur saktnet seg fjorten dager
på
en eneste natt.
Den moderne tid har ennu ikke
inntatt Norge,
selv om vi befinner oss
midt i det nittende århundrede.
Det er smukt med den uberørte natur
og de maleriske scenerier,
men
det kan bli for meget av det gode.
Og alle disse tungemål
man taler!
Som dere kan høre,
snakker jeg norsk perfectly, bedre enn noen innfødt.
På bygdene taler man ikke norsk,
man taler kråkemål og kaudervelsk.
Hvilken babelsk forvirring!
En fornærmelse mot et dannet øre.
Og så denne folkemusikk -
the harding fiddle!
Jeg skjelver bare ved tanken.
Det er ikke et musikkinstrument,
det er et torturinstrument.
I mitt hjemland ville det vært forbudt ved lov.
Og jeg må få spørre:
Har dere noen gang sett en hallingdans?
Most peculiar!
Man slenger bena høyt til værs
og vir sin kropp et par gange
vannrett rundt i luften.
Not what I would call a pretty sight!
Men selv i den norske tristesse
finnes det unntak.
Jeg kommer nettopp nu
fra det utmerkede sted Vigeland,
der det forefinnes a nice little herregård,
eller hva man skal kalle etablissementet.
Et lite sted,
men et stort og brusende vannfall.
Absolutely
splendid! Capital!
Her slo jeg meg ned
for å prøve lakselykken.
Jeg er en viden kjent fiskermann
i mitt hjemland.
De kaller meg laksens Nemesis!
Og ikke uten grunn.
Dere skulle
sett hva jeg kan utrette
med min eksellente engelske stang!
Laksen vet jeg alt om.
Jeg har studeret den i mange år,
endatil fra et psykologisk og moralsk standpunkt.
Og jeg kan forsikre dere om
at
laksen er et meget lavtstående vesen
i moralsk forstand:
Den prøver alltid å lure deg!
But enough of that,
jeg var altså på Vigeland og fisket.
Men fikk jeg fisk?
Ikke så meget som et par kippers!
Og så jeg som trodde
at der sprang laks i hver eneste lille pytt
i dette land.
Men jeg har vært meget lenger enn Vigeland;
jeg har vært helt
oppe i den ville
og primitive Sætersdal.
Jeg fryktet det verste
da jeg dro fra den lille by Christianssand,
der det dog finnes en håndfull mennesker
med en viss dannelse.
Hva skulle jeg nu møte?
Men en ektefødt sønn av imperiet
vet å trosse frykten!
Jeg innhyllet meg i min engelske pjekkert
og vendte mitt bryst mot bjergene.
There is life in the old dog yet!
En sådan fottur er ikke lett for en lærd engelskmann,
som ofte henfaller til spekulasjoner og filosoferinger
på sin vei.
Da kan man komme til å falle ned
fra Norges klipper og tinder
og skamfere
hele sitt britiske legeme,
foredlet gjennom centuries
av inngifte.
Og det sier jeg dere:
Do not go into the mountains
without a good pound of tea!
Dere kommer aldri levende tilbake!
På veien til Sætersdalen ble jeg overfalt
av dette klimaets forferdeligste prøvelser –
i fast såvel som i flytende form;
jeg ble beskutt av hagl
med militær presisjon!
Men mitt gode
britiske humør bestod sin prøve:
I uværet ropte jeg høyt og muntert,
slik det sømmer seg en uforferdet mann
av min rase:
Blow, winds,
and crack your cheeks!
Etcetera.
Etcetera.
Det var ikke mange mennesker å se
der jeg fór frem over fjellviddene.
En gang fikk jeg øye på et par figurer,
og da jeg kom nærmere,
oppdaget jeg at det
var to meget røslige jomfruer
som jeg absolutely ikke ønsket samkvem med,
hvorfor jeg absenteret meg i all hast.
Men der forefantes også andre representanter
for the fair sex.
Oh my goodness!
En jomfru, ferskenkinnet og storbarmet
med øyne breddfulle av velvillighet!
En henrivende budeie,
stående på en sten midt i ødemarken,
kallende på sine drøvtyggende
og behornede venninner
i aftensolens siste stråler...
(Budeia ståande på ein stein, litt i utkanten, syng – ein liten visestubb som går over i lokking og hjaling. Han ser heilt forgapt ut)
Hvilken liflig lyd!
Hvilke smukke minner!
Denne herlige budeie inviterte meg inn
i sin setercabin,
der jeg fikk smake på hennes allehånde
mystiske melkeprodukter.
Der
fikk jeg den beste ost
jeg har fått i Norge.
Jeg ble bare a little kvalm av den.
Etterpå måtte jeg styrke meg med en brandy,
en liten knert,
som man sier her til lands.
Og budeien
bød meg på alle sine deiligheter,
rensdyr og ørret og...
(Kremtar)
Well,
enough of that.
Jeg kom altså omsider til Sætersdalen.
Folket
deroppe er gammeldagse og kuriøse.
Disse bukser som mannfolkene går rundt i!
De når alldeles opp til adamseplet
med broderier og knapper og krimskrams.
Og akterspeilet er bestykket
med en svær
skinnlapp.
Deres halvgamle koner
er noen avskrekkende vesen,
sorte som arvesynden,
der de damper på sine piper.
Not very ladylike!
Arbeidssomme er de ikke.
De foretrekker å
dorme
på dovenskapens skinnfell.
Og deres sprog er direkte makabert!
En gang kom det en Scotsman til Sætersdalen,
i full mundur,
med kilt og kniver og pistoler
og et stort rødt
fullskjegg.
Sætersdølene gjemte seg,
de trodde det var Fanden selv.
Da de endelig våget seg til å tale med ham,
sa han på Scottish at han var tørst, og bad om grogg.
Da fikk
han grøt, litt kald havregrøt –
og da han så bad om water
fikk han et par votter!
Nei, livet er ikke lett for en reisende i Sætersdal.
Men allikevel...
...når
sommeren er moden
og himmelen er høy og blå,
kun noen små skydotter på vidvanke –
da er det skjønt i Sætersdalen.
Og så budeiene, budeiene...
(Budeia
høyrest i det fjerne)
(Periwinkle tar seg i det)
Nuvel.
Som dere ser,
er jeg kommet fra min reise
gjennom dette flinthårde klippeland
med lemmene i behold.
Og nu bærer
det tilbake
til mitt fedrene land.
Det skal bli et herlig gjensyn!
Vederkvegelse for både legeme og sjel.
Dog må jeg innrømme
at jeg vil savne dette selsomme Norge.
Det mektige England
og vårt British Empire
er nok superior på så mange slags vis,
men her, i denne ravnekrok,
finnes en merkelig frihet
hos dette likefremme norske folk.
En stakket stund har jeg
vært fri
for stivheter og formaliteter.
I England kryper jeg
for de som er større enn meg,
og de mindre kryper for meg.
I England vet vi å holde avstand.
Ikke således her i Norge.
Jeg
tror sannelig det er dette
som kalles democracy.
Og så den frihet som finnes i naturen!
Om denne friske fjellvind
kunne blåse tvers over Nordsjøen,
med duft av pors og rødlyng
og svalende isbreer!
Om den kunne blåse hele London ren,
så den skittengule tåke ville lette
og hvert menneske puste fritt!
(Tar seg i det igjen)
Oh well,
my
friends -
jeg drømmer meg bort.
Min skipsleilighet venter.
I must be on my way.
But cheer up,
I will be back!
Vær sikker,
Julius Augustus Periwinkle
kommer tilbake
en vakker dag!
Men før dén tid bør dere få orden
på deres turistvesen.
Mitt beste råd
er at dere sporenstreks stifter
en turistforening.
Da kommer jeg tilbake!
Husk det,
my friends.
(Han byrjar å gå)
Pip pip!
Cheerio!
Toodleoo!
(Han kravlar seg oppover bratta og vinkar og veivar og ropar.
Forsamlinga tar farvel med Periwinkle ved å synge Auld Lang Syne...)
Ført i pennen av Paal-Helge Haugen
Urframført i Olavsdalen 12. august 2012 av Knut Walle og Siri T