Tekst av Paal-Helge Haugen

EROBRINGA  AV  NORGE –

eller

Kunsten å vere engelsk i fjellheimen

                                                      (1862)

 

 

 

(Ein figur i engelsk sportsdress frå midten av 1800-talet

kjem brasande gjennom småskogen)

 

Hulloo-oh!

Hullooooo!

Anybody he-eeere?

Hulloo-oh!

 

(Får auga på folk. Talar med kraftig markert britisk aksent:)

 

By Jove!

I'll say!

Du store verden og du lille Norge!

Her var det fullt av personer.

Så mange innfødte har jeg aldri sett på én gang.

My goodness!

 

(Gjeng rundt og handhelsar på tre-fire av dei næraste)

 

How do you do, Sir.....

Madam....

 

(Stig opp på ein stein, trestubbe e.l., slår ut med hendene)

 

Allow me to present myself: Mitt navn er Periwinkle,

Julius Augustus Periwinkle Esquire, P.V.P.S.W.T.G.,

det vil si Perpetual Vice President, Society of Well-Travelled Gentlemen.

Good afternoon to you all!

 

(Hoppar ned frå steinen, går omkring, fortel og gestikulerer)

 

Jeg forstår godt at dere er slått med stumhet -

det er nok ikke hver dag dere får legge øynene på

en engelskmann av min klasse.

Men her ser dere meg -

Julius Augustus Periwinkle himself.

En begivenhet, tør jeg formode.

Og som The Bard of Avon,

the eternal Shakespeare,

så treffende uttrykker det:

Be not afraid of greatness,

some are born great!

 

Som de mest oppvakte av dere kanskje forstår,

er jeg kommet den lange veien

for å beskue og bespeide

dette land og folk.

Et merkelig land,

I must say,

og et enda merkeligere folk!

 

Har dere noen gang sett deres lange land

avbildet på et kart?

Det ligner skinnbarlig på et rumpetroll

med krok på halen.

How very odd!

Det er et dystert og voldsomt land,

dette Norge.

Det flyter ikke av melk og honning.

Og som det kan regne når regnet setter i gang -

en vannflom som ville gjort selv Noah betenkt.

 

Noen av disse steder

er mørke og trøstesløse hull!

Intet sted hvor man kan vederkvege

sitt ytre menneske.

I dette land forstår man seg ikke på comfort.

Jeg måtte ofte gå mile after mile

med hunger og tørste rasende i mitt indre.

O som jeg lengtet da

efter portvin og engelsk øl

og roast beef and yorkshire pudding!

Etcetera!

Etcetera!

  

Og dette folk er likeså kroket som sitt land,

både innvortes og utvortes.

Queer customers!

Et primitivt folk

som lever omgitt av forbløffende naturfenomener.

Her finnes ikke megen politur.

Her finnes altfor megen dovenskap.

Om vinteren sover de som bjørner

og snorker som sekkepiper!

Tre ganger om dagen!

 

Og hvilke upresise folk

disse innfødte er!

Always late!

No precision!

Og hvilke simple ur de har!

En gang møtte jeg en loslitt figur

hvis ur saktnet seg fjorten dager

på en eneste natt.

 

Den moderne tid har ennu ikke

inntatt Norge,

selv om vi befinner oss

midt i det nittende århundrede.

Det er smukt med den uberørte natur

og de maleriske scenerier,

men det kan bli for meget av det gode.

Og alle disse tungemål

man taler!

Som dere kan høre,

snakker jeg norsk perfectly, bedre enn noen innfødt.

På bygdene taler man ikke norsk,

man taler kråkemål og kaudervelsk.

Hvilken babelsk forvirring!

En fornærmelse mot et dannet øre.

Og så denne folkemusikk -

the harding  fiddle!

Jeg skjelver bare ved tanken.

Det er ikke et musikkinstrument,

det er et torturinstrument.

I mitt hjemland ville det vært forbudt ved lov.

Og jeg må få spørre:

Har dere noen gang sett en hallingdans?

Most peculiar!

Man slenger bena høyt til værs

og vir sin kropp et par gange

vannrett rundt i luften.

Not what I would call a pretty sight!

 

Men selv i den norske tristesse

finnes det unntak.

Jeg kommer nettopp nu

fra det utmerkede sted Vigeland,

der det forefinnes a nice little herregård,

eller hva man skal kalle etablissementet.

Et lite sted,

men et stort og brusende vannfall.

Absolutely splendid!  Capital!

Her slo jeg meg ned

for å prøve lakselykken.

Jeg er en viden kjent fiskermann

i mitt hjemland.

De kaller meg laksens Nemesis!

Og ikke uten grunn.

Dere skulle sett hva jeg kan utrette

med min eksellente engelske stang!

 

Laksen vet jeg alt om.

Jeg har studeret den i mange år,

endatil fra et psykologisk og moralsk standpunkt.

Og jeg kan forsikre dere om

at laksen er et meget lavtstående vesen

i moralsk forstand:

Den prøver alltid å lure deg!

 

But enough of that,

jeg var altså på Vigeland og fisket.

Men fikk jeg fisk?

Ikke så meget som et par kippers!

Og så jeg som trodde

at der sprang laks i hver eneste lille pytt

i dette land.

 

Men jeg har vært meget lenger enn Vigeland;

jeg har vært helt oppe i den ville

og primitive Sætersdal.

Jeg fryktet det verste

da jeg dro fra den lille by Christianssand,

der det dog finnes en håndfull mennesker

med en viss dannelse.

Hva skulle jeg nu møte?

 

Men en ektefødt sønn av imperiet

vet å trosse frykten!

Jeg innhyllet meg i min engelske pjekkert

og vendte mitt bryst mot bjergene.

There is life in the old dog yet!

 

En sådan fottur er ikke lett for en lærd engelskmann,

som ofte henfaller til spekulasjoner og filosoferinger

på sin vei.

Da kan man komme til å falle ned

fra Norges klipper og tinder

og skamfere hele sitt britiske legeme,

foredlet gjennom centuries

av inngifte.

Og det sier jeg dere:

Do not go into the mountains

without a good pound of tea!

Dere kommer aldri levende tilbake!

 

På veien til Sætersdalen ble jeg overfalt

av dette klimaets forferdeligste prøvelser –

i fast såvel som i flytende form;

jeg ble beskutt av hagl

med militær presisjon!

Men mitt gode britiske humør bestod sin prøve:

I uværet ropte jeg høyt og muntert,

slik det sømmer seg en uforferdet mann

av min rase:

Blow, winds,

and crack your cheeks!

Etcetera.

Etcetera.

 

Det var ikke mange mennesker å se

der jeg fór frem over fjellviddene.

En gang fikk jeg øye på et par figurer,

og da jeg kom nærmere,

oppdaget jeg at det var to meget røslige jomfruer

som jeg absolutely ikke ønsket samkvem med,

hvorfor jeg absenteret meg i all hast.

 

Men der forefantes også andre representanter

for the fair sex.

Oh my goodness!

En jomfru, ferskenkinnet og storbarmet

med øyne breddfulle av velvillighet!

En henrivende budeie,

stående på en sten midt i ødemarken,

kallende på sine drøvtyggende og behornede venninner

i aftensolens siste stråler...

 

(Budeia ståande på ein stein, litt i utkanten, syng – ein liten visestubb som går over i lokking og hjaling. Han ser heilt forgapt ut)

 

Hvilken liflig lyd!

Hvilke smukke minner!

Denne herlige budeie inviterte meg inn

i sin setercabin,

der jeg fikk smake på hennes allehånde

mystiske melkeprodukter.

Der fikk jeg  den beste ost

jeg har fått i Norge.

Jeg ble bare a little kvalm av  den.

Etterpå måtte jeg styrke meg med en brandy,

en liten knert,

som man sier her til lands.

Og budeien bød meg på alle sine deiligheter,

rensdyr og ørret og...

 

(Kremtar)

 

Well,

enough of that.

Jeg kom altså omsider til Sætersdalen.

Folket deroppe er gammeldagse og kuriøse.

Disse bukser som mannfolkene går rundt i!

De når alldeles opp til adamseplet 

med broderier og knapper og krimskrams.

Og akterspeilet er bestykket

med en svær skinnlapp.

Deres halvgamle koner

er noen avskrekkende vesen,

sorte som arvesynden,

der de damper på sine piper.

Not very ladylike!

 

Arbeidssomme er de ikke.

De foretrekker å dorme

på dovenskapens skinnfell.

Og deres sprog er direkte makabert!

 

En gang kom det en Scotsman til Sætersdalen,

i full mundur,

med kilt og kniver og pistoler

og et stort rødt fullskjegg.

Sætersdølene gjemte seg,

de trodde det var Fanden selv.

Da de endelig våget seg til å tale med ham,

sa han på Scottish at han var tørst, og bad om grogg.

Da fikk han grøt, litt kald havregrøt –

og da han så bad om water

fikk han et par votter!

 

Nei, livet er ikke lett for en reisende i Sætersdal.

 

Men allikevel...

...når sommeren er moden

og himmelen er høy og blå,

kun noen små skydotter på vidvanke –

da er det skjønt i Sætersdalen.

 

Og så budeiene, budeiene...

 

(Budeia høyrest i det fjerne)

 

(Periwinkle tar seg i det)

 

Nuvel.

Som dere ser,

er jeg kommet fra min reise

gjennom dette flinthårde klippeland

med lemmene i behold.

Og nu bærer det tilbake

til mitt fedrene land.

Det skal bli et herlig gjensyn!

Vederkvegelse for både legeme og sjel.

 

Dog må jeg innrømme

at jeg vil savne dette selsomme Norge.

Det mektige England og vårt British Empire

er nok superior på så mange slags vis,

men her, i denne ravnekrok,

finnes en merkelig frihet

hos dette likefremme norske folk.  

En stakket stund har jeg vært fri

for stivheter og formaliteter.

I England kryper jeg

for de som er større enn meg,

og de mindre kryper for meg.

I England vet vi å holde avstand.

Ikke således her i Norge.

Jeg tror sannelig det er dette

som kalles democracy.

 

Og så den frihet som finnes i naturen!

Om denne friske fjellvind

kunne blåse tvers over Nordsjøen,

med duft av pors og rødlyng

og svalende isbreer!

Om den kunne blåse hele London ren,

så den skittengule tåke ville lette

og hvert menneske puste fritt!

 

(Tar seg i det igjen)

 

Oh well,

my friends -

jeg drømmer meg bort.

Min skipsleilighet venter.

I must be on my way.

But cheer up,

I will be back!

Vær sikker,

Julius Augustus Periwinkle kommer tilbake

en vakker dag!

 

Men før dén tid bør dere få orden

på deres turistvesen.

Mitt beste råd

er at dere sporenstreks stifter

en turistforening.

Da kommer jeg tilbake!

Husk det,

my friends.

 

(Han byrjar å gå)

 

Pip pip!

Cheerio!

Toodleoo!

 

 

(Han kravlar seg oppover bratta og vinkar og veivar og ropar.

Forsamlinga tar farvel med Periwinkle ved å synge Auld Lang Syne...)

 

 

                                            

 

                                                                                                  

Ført i pennen av Paal-Helge Haugen

Urframført i Olavsdalen 12. august 2012 av Knut Walle og Siri T