Paal-Helge Haugen
MENS DOVRE FRAMLEIS STÅR
To hundre år.
Jovisst, det er lenge sidan,
treogsøtti tusen dagar sidan,
og meir til.
Men målt i Dovre-tid
er to hundre år knapt merkbart,
eit lite blink
i dei fire hundre millionar av år
som Dovre har stått.
Eit fjell held seg med andre målestokkar,
vêr og vind og erosjon
av gneis og granitt.
Når fjellet blir til grus
blir tida synleg.
Men i mennesketid er det annleis.
Vi er så stutte av oss.
Vi er så kortvarige.
Og vi minnest så lite.
To hundre år er gått, seier vi.
Men kva kan vi vite
om det som var?
Korleis kan
vi kjenne historien?
Eg meiner kjenne den, verkeleg kjenne den,
på
kropp og sjel.
Korleis kan vi vite det vi trur
at vi veit?
Vi kan lese namn og tal og tabellar,
protokollar og brev, dagbøker og sitat,
men kan vi sjå menneska?
Menneska med dei tankar
som dei gøymde lengst inne bak panna,
med sin frykt og sine håp
og sine små gleder
og ein sjeldan gong den store gleda,
den aller største,
den vi kallar lykke,
den som klarer å overtyde oss
om
at slit og uro har ei meining
og at livet er makelaust,
fordi det er det
einaste vi eig,
det einaste vi kan eige.
Kva veit eg om min tipp-tipp-oldefar,
som var einogførti år i 1814,
kva veit eg om det som var hans verden,
ikkje berre den ytre,
men også den verden
vi kallar den indre?
Kva veit eg om
korleis det var å vere han?
Eg ber med meg ein liten del
av den genetiske gåva han sende vidare
gjennom tida,
nokre små delar av ein spiral
djupt inne i cellene,
ein mikroskopisk rest
av det som ein gong var han.
Eg kjenner
namnet hans.
Men kven var han,
i full utstrekning?
Det veit eg ikkje.
Dei gulna arka og dei skeive signaturane
sender berre eit svakt ekko
som eg ikkje maktar å tolke.
Det var romsleg for menneska
i dette langsmale landet
for to hundre år sidan.
Alle desse
himmelvide strekningar
for eit folketal på godt under millionen.
Det
blir eit par personar
pr. kvadratkilometer.
I dag er vi seks gonger så
mange.
Betyr det
at vi er nærare kvarandre?
I 1814 gjekk framleis grisar og kyr
i bakgatene i Christiania.
Gjennomsnitts levealder var godt og vel
førti år.
Det var nesten ingen vegar,
nesten
ingen aviser.
Men mange kunne lese og skrive.
Berre éin av dei
som møtte på Eidsvoll
hadde ikkje lært den kunsten,
og
måtte ha hjelp
av dei penneføre.
Bonde og borgar hadde Bibelen
og salmeboka,
postillen og almanakken.
Og stundom Christian den
femtes Norske Lov.
Også der fanst næring for
tankar
ut over det daglege strev.
Og det fanst kunnskapar vunne på
eigen kropp
med eigne hender.
Det fanst kunnskapar overleverte frå
far til son,
frå mor til dotter,
det fanst historiar som vart henta
fram
ein sein time
kring det flakkande lyset frå åren.
Det fanst gamle røyster som visste
og unge vidopne øyro som høyrde.
Det fanst restar av ei fortid
og uklåre bilete av ei framtid
som kunne bli annleis enn det
som hadde vore.
Det var desse bileta dei såg føre seg,
dei som gav seg ut på reis
for å skyve saman ein grunnmur
til det Noreg som skulle kome.
Berre menn, det er klart,
korleis skulle det elles gått?
Med kvinnfolk til stades?
Ingen
Fruentimmer eller Ungdom
tillades at være tilstede under Forretningen,
slik var det då ein valde utsendingar.
Kan
hende hadde nokre av dei utsende
med seg eit lite ekko
frå
eit muntert lag av norske studentar
i København, eit par generasjonar tidlegare,
dei som reiste seg med glas i hand, og song:
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang
Kan hende var det andre
som tenkte mest på ei framtid
der
alle kunne få sitt daglege brød;
etter år med krig og misvekst
og visnande åkrar,
då ein måtte prøve å overleve –
ikkje berre med bark i brødet,
men med mose og lav
og kva ein kunne finne.
Det
hadde vore hunger-opprør
i Arendal og Kristiansand,
småbønder
og husmenn trekte inn
frå bygdene omkring,
samla seg på
torget og ropte på korn,
på mat, på føde, på liv
utanfor korn-kjøpmannens godt for-trekte gardiner
og dobbelt låste lagerbygningar.
Midt i hungeren
kom prins Christian Fredrik
på besøk
til Kristiansand
og superte hos kjøpmann
Mørch,
med seks rettar på bordet,
sommarkvelden fall på
og lyset frå kandelabrane
flakka over dei lystige og velfødde
mens
folket samla seg utanfor i skumringa
og bad om ein liten bete brød,
for
Guds skuld, og sine barns skuld,
dei som ikkje visste si arme råd.
Korleis kan ein tenke
så ulike verdenar saman?
Kva dei enn tenkte,
her kom dei, utsende av folk der heime,
berande på ei tung bør av ansvar
kom dei, alle hundre og tolv av dei,
i mars og april,
over fjordar og nutar kom dei,
på kjøl og kjerre og såre føter,
på ski og slede og trugar,
i morknande vårsnø
nedover lier og skrentar
i teleløysing og snøslaps og bekkefár
og veglause strekningar kom dei
med søle til midt oppå kjerrehjula
og vatn som surkla i skaftestøvlane
− dersom
ein ikkje skulle vere så heldig
å heite Wedel Jarlsberg
og
kunne kome sigande i lukka gullkarét,
eit kokett lite rokokko-lysthus
montert
på aristokratiske sledemeier;
kom ikkje her, vi hadde då adelege doningar
i Noreg også!
Dei kom saman.
Med alle sine avstander
kom dei likevel saman.
Stundom kunne det virke som dei høyrde heime
på ulike klodar –
kor stor var ikkje avstanden mellom
trelast-handlar og skipsreiar Ole Clausen
Mørch
frå borgarskapets øverste topp
i Christianssand
til bondelensmannen og slagsbroderen
Olav Knutsson Tveiti
frå øverst oppe i lia i Valle-bygda,
han som tok det bokstavleg
dette med å handheve lova
og gjerne dengde både skrivar og fut.
Den eine verden kolliderer med den andre.
Men verket går vidare,
om viljen er sterk nok.
På Eidsvoll måtte kammerherre Løvenskiold
lage seg eit ból av halm
og sove på golvet,
saman med tre andre av Noregs rikaste menn.
Då var det godt å ha
noko å styrke seg på.
Til frokost var det madeira-vin til alle,
eller øl og dram
for
dei som hadde ein simplare smak.
Og likevel.
Dei samla seg.
Dei bygde grunnmuren,
og meir til.
Og dei bygde saman.
Etter kvart som dagane og arbeidet skreid,
kasta tanken av seg Baand og Tvang,
motet løfte brystet,
dei pusta inn fridomens luft
og kjende framtida banke i årene.
Dei henta virke
hos idéane
frå eit større Europa,
dei smidde og snekra materialane saman
med
heimlege reiskapar
til eit byggverk som kunne tole
nordavind og snøfokk
og sjøsprøyt.
Dei fordelte makt
slik at makt ikkje
skulle vere
eit eintals-ord,
og delte ut fridom,
det vesle dei hadde å dele.
Frihedens hellige Ild kalla dei det,
Denne ædle Prøve på Borger-Sind;
Menneskets Adel og Værd tala
dei om
og meinte det dei sa.
Men er det ikkje latterleg
så oppblåste dei var,
desse nasjonalistiske posørane
for to hundre år sidan; så digre i ord,
så pompøse!
Og så fordomsfulle –
reiste dei seg ikkje i salen og skreik
at vi ingen jødar skulle ha i landet?
Det er lett å vere klok på avstand.
Det er praktisk å ha historiens fasit
på baklomma.
Den frikjenner ikkje dei
som ikkje bør frikjennast.
Men
vi skal kanskje ikkje kjenne oss
altfor trygge, vi heller.
Kva reiser
vi oss og skrik for i dag
og kva vil vi synast om dét i morgon?
Kva
vil våre etterkomarar
seie om våre digre ord?
For
vi har vel tenkt
å stelle oss slik at vi får etterkomarar?
Vi får gå litt forsiktig i dørene,
vi som har slutta å samtale
og i staden fører dialog
for å finne robuste løysingar
på våre utfordringar,
mens vi prøver å halde fokus
og følgjer vår agenda;
implementerer og allokerer
på det mest spektakulære vis
og har så mange del-mål
at vi misser sjølve målet av syne.
Dog vaagne vi vel op engang
Og kom ikkje her og sei
at det er to hundre års
demokrati vi feirar.
Det er to hundre års forsøk
på
å finne vegen dit.
På den vegen
har historien etterlate seg
mange merkesteinar,
grunnlova, jovisst, men også kvinnefrigjeringa,
arbeidarrørsla, haugianismen...
Inn til vegen mot demokratiet
går det mange stigar,
både frå bedehus og skolehus og Folkets Hus
og mange fleire hus.
Men korleis er det med denne vegen,
har vi fått auga på den nå?
Eller har vi slått oss til ro
ein stad midtvegs
og er fornøgde med det,
mens
så mykje viktig skjer
i hus utanfor allfarveg,
i lukka rom?
Ikkje veit eg, men eg er i tvil.
Og eg synest å sjå
at ein ny klasse av løvetemmarar
er på veg opp Løvebakken
for å bedrive noko dei kallar kommunikasjon,
men det finst sikkert andre ord
som kan beskrive
det dei held på med.
Det er ikkje så lett å vite.
Kanskje manglar vi ord
for det som skjer,
akkurat her, akkurat nå.
Det einaste eg veit,
er
at Storebror er over alt,
han ikkje berre ser deg,
han høyrer deg
også,
og lagrar deg.
Dog vaagne vi vel op engang
Ein gong tenkte vi i det minste
i tiårs-bolkar,
nå er vi framsynte om vi tenker
fjorten dagar fram i tida.
Held vi på slik,
kjem vi til å leve i eit evig presens.
Før tenkte ein i generasjonar.
Ein bonde måtte levere garden vidare
til etterkomarane
i betre stand enn han sjølv fekk den.
Dét kan vi i alle fall lære
av historien,
mens vi strevar med å privatisere fridomen
og deregulere fellesskapet.
Dog vaagne vi vel op engang
På vegen frå Eidsvoll til oss
har orda skift meining.
Enige og tru til Dovre fell,
det høyrest fint ut,
men skal vi vere enige og tru
til isen smeltar
og sjøen stig opp over bryggekanten?
Det skjer så mykje.
I alle fall ser det slik ut,
når informasjonen fossar mot oss
i alle mogelege og umogelege kanalar,
heilt til vi trur
at summen av desse informasjons-partiklane
er identisk med kunnskap.
Då er det lett å bli så distrahert
at ein gløymer å redde
det som ennå reddast kan.
Dog vaagne
vi vel op engang
Vil vi ikkje at våre etterkomarar
skal få kjenne
kor mildt våren kan kome sigande
inn over Noreg, sørfrå,
og stryke henne over kinnet?
Og kvar er sjela blitt av, mine vener?
Har du sett noko til henne
i det siste?
Det finst faktisk noko
som ikkje lar seg måle
i meter og tonn
i kroner og øre.
Det finst faktisk noko
som ikkje er til salgs.
Berre spør Dovre.
Då skal du få svar:
Historien er ikkje over.
Den er ikkje slutt.
For alt vi veit,
er den knapt begynt.